Si hei til din nye erfaringskonsulent!
Lei av overfladiske samtaler om alt som ikke egentlig betyr noe?
Jeg snakker engasjert og lidenskapelig om alt som har med dysfunksjonelle forhold å gjøre. Har du lett etter et sted hvor du kan snakke om bagasjen din på samme måte som andre snakker om hva de gjorde i helgen? Trenger du hjelp til å finne ut av hvordan du ikke skal miste deg selv i en utfordrende relasjon? Da er du på rett sted!
Jeg er Line, og jeg har gått fra “desperat og misforstått”, til “tydelig og saklig”
Jeg har desperat googlet “hva skal jeg si på familievernkontoret for å bli trodd?”
Jeg har søkt opp advokater med spisskompetanse på narsissister, og jeg har lest bok etter bok om psykologien, biologien og vitenskapen bak dysfunksjonelle og traumatiske relasjoner.
Jeg har vært sint, sammenbitt, angstete, lei meg og selvsaboterende. Jeg har vært frynsete, hudløs, stressa – og følt meg oversett, overhørt og misforstått.
Jeg mistet meg selv fullstendig i en psykisk voldelig relasjon. Jeg har følt skammen og tvilen på kroppen – jeg vet hvor vondt det er. Traumene har gjort meg forvirra, overveldet, kaotisk og usikker på hvem jeg egentlig er.
Til slutt tvilte jeg så mye på mine egne opplevelser og min egen sannhet at jeg begynte å tro på at det faktisk var jeg som var gæren.
Når noen plukker deg fra hverandre, bit for bit, over tid, blir du ikke gæren. Du blir utradert. Du blir sårbar. Du blir gjort liten, forvirra og anspent.
Du blir kledd naken og fratatt håpet. Du blir ensom, og til slutt tror du at du er helt alene.
Jeg er her for å fortelle deg at det ikke stemmer.
Etter å ha gått til samtaler på krisesenter for voldsutsatte i to år, og ytterligere to år i terapi og behandling for å finne tilbake til meg selv, er jeg klar for å dele alt jeg har lært meg med deg, så du også kan gå fra å være desperat og misforstått, til tydelig og saklig.
Du skal bli en som nekter å gi opp, som nekter å bli værende i offerrollen, som er modig, sterk og tøff. Du skal gå fra å være rådvill og engstelig, til å bli trygg og rolig.
Du skal lære deg å ta ansvar for deg selv samtidig som du finner tilbake til den du egentlig er – omsorgsfull, robust og verdifull.
Du kommer til å bli en som gjør istedenfor å være en som er stuck i freeze. Du kommer til å dra deg selv opp av gjørma, gjøre jobben og kjenne på mestring.
Og viktigst av alt: du skal ikke gjøre det alene.
Å henge i mitt hjørne av internett betyr å føle seg sett, hørt og anerkjent. Det betyr å utfordre den indre stemmen som kritiserer, klander og devaluerer deg når du blir emosjonell og aktivert.
Jeg gleder meg til å se deg gå fra å være frynsete og usikker, til trygg og tydelig!
Jeg er spesialpedagog, og jeg lever et liv med senvirkninger etter flere skadelige relasjoner.
Det er dette som gjør meg annerledes: jeg har følt skammen på kroppen.
Jeg vet hvordan det er å stikke kjepper i hjulene på seg selv, ta dårlige valg og være desperat når man burde være saklig. Jeg vet hvordan det er å ligge under dyna og gråte seg i søvn kveld etter kveld fordi håpet har forsvunnet.
Jeg har hatt lyst til å gi opp, og jeg har flere ganger konkludert med at det må være sant at det er meg det er noe feil med. Det har ikke vært lys i tunnelen, det har ikke vært lys i verden.
Jeg har tenkt at jeg har fortjent all motgangen, og jeg mistet latter, letthet og livslyst. Tvilen og maktesløsheten var til slutt det eneste som tok opp plass i hodet mitt, og sakte, men sikkert sugde den livet ut av meg.
Men jeg nektet å gi opp.
Jeg nekter å tro at livet ikke kan bli bedre. Du vet aldri når du møter en du ikke har møtt før, som sier noe du ikke har hørt før, som gjør at du tenker en tanke du ikke har tenkt før – og så skjer det noe i deg.
Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har møtt disse menneskene selv.
Og nå vil jeg være et sånt menneske for deg.
Jeg tror på
-
At alle kan endre seg, men at det ikke er alle som vil.
-
At livet kan bli bedre, det er ikke et alternativ å gi opp.
-
Raushet, åpenhet, frihet, eventyr, lekenhet, ærlighet, autentisitet, integritet, nysgjerrighet.
Store deler av livet har jeg tenkt at det er meg det er noe galt med.
Jeg har tenkt at jeg har vært til bry for andre, at jeg har vært vanskelig å kommunisere med, en dårlig venn; rett og slett ganske plagsom. Jeg fikk ikke hjelp til å tolke tankene og følelsene jeg bar på, og sakte, men sikkert begynte de negative tankene å definere meg. Jeg ble maktesløs.
“Jeg bare var sånn”.
En som prater for mye, tenker for mye og stiller for mange spørsmål. En som ikke egentlig vet sitt eget beste, en som ikke forstår hvor vanskelig det er for andre å holde ut i en relasjon med meg. Irritererende. Patetisk. Ynkelig.
Melankolien, depresjonen og nedstemtheten fulgte meg som en litt irriterende venn jeg egentlig ville kvitte meg med. Til slutt var den blitt en indre kritiker jeg ikke ville ønsket min verste fiende.
Jeg ble overbevist om at folk ikke var venn med meg på grunn av den jeg var, men at de brukte tid med meg på tross av. Som et slags veldedighetsprosjekt, noen det var synd på.
For å kompensere ble jeg en mester i å stille opp for andre. Hvis de ikke kunne tåle og akseptere meg på grunn av meg, kunne de kanskje like meg for det jeg hadde å tilby. Så jeg lærte meg å se mønster og legge merke til tonefall. Jeg tolket kroppsspråk og ble hyperoppmerksom på andres behov. Jeg sa ja selv om jeg burde sagt nei. Jeg undertrykte mine egne følelser og mine egne behov.
Jeg gikk på kurs i depresjonsmestring, til gestaltterapeut, og leste bøker. Jeg tok en bachelorgrad i spesialpedagogikk. Jeg gikk på søvn-kurs og til privat psykolog. Og alt jeg lærte vendte jeg utover. Jeg hjalp venner og ukjente.
Jeg brukte kunnskapen og erfaringene i verv, i jobb, i relasjon. Men aldri på meg selv.
De ytre bekreftelsene holdt meg gående. Jeg var sterk og trygg og den som ga mest og best på alle arenaer. Og så ble jeg syk. Kyssesyken og virus på balansenerven, samtidig. Jeg kjempet i mot. Nektet å roe ned. Et år senere sa det stopp. Jeg ble lagt inn på psykiatrisk.
Årene som fulgte ble vanskelige. Jeg var syk både fysisk og psykisk, og mistet fotfestet. Hvem var jeg når jeg ikke kunne gi? Hvem var jeg når jeg ikke kunne stille opp for andre? Jeg følte meg fortapt og rotløs, og jeg rømte inn i drømmer og fantasier om at en ridder i skinnende rustning skulle komme og redde meg.
Plutselig var han der. Full av liv, og ivrig etter å lytte og lære meg å kjenne.
Jeg delte mine innerste tanker og bekymringer, fortalte om barndom og oppvekst og et tidlig voksenliv. Jeg snakket om traumer og den indre kritikeren. Og mistankene mine ble bekreftet: det var nok vanskelig å være sammen med meg. Jeg virket vanskelig. Men så heldig jeg var som hadde funnet en som ville være sammen med meg likevel!
En del av meg tvilte. Var skeptisk og prøvde febrilsk å sende meg signaler om å være varsom. Men jeg hadde glemt hvordan man kjenner etter. Jeg trengte bare et sted å lande, jeg ville bare hvile, ville bare gjemme meg.
Parallelt med det nye samboerskapet møtte jeg endelig en psykolog på DPS som klarte å få meg til å forstå at livet kunne være så mye mer enn bare mørke. Jeg skjønte plutselig at man ikke måtte velge mellom “bare glad” eller “bare nedstemt”, men at livet er både-og, ikke enten-eller.
Jeg ble depresjonsfri, og forholdet forverret seg.
Sakte, men sikkert ble mistankene mine bekreftet: min eneste verdi var det jeg hadde å gi, ikke den jeg var.
Jeg mistet meg selv.
Og jeg ble vanskelig. Senere har jeg lært at man ikke blir den beste utgaven av seg selv når man føler seg angrepet hver eneste dag. Jeg har lært at det er normalt å være reaktiv, emosjonell og kaotisk når livet handler om å overleve, mer enn det handler om å leve.
Men atferden min ble brukt mot meg. Jeg ble en selvoppfyllende profeti, og alt jeg sa og gjorde ble beviser for at det faktisk var meg det var noe galt med. Gamle traumer ble reaktivert og forsterket, og nye traumer kom til.
Jeg ble voldsom. Det vekslet mellom sint og trist og angstete og apatisk og blid raskere enn det var mulig å holde følge, også for meg. “Både-og” ble til “alt for mye”, og jeg klarte ikke å forklare eller forstå hva det var som skjedde. Som et resultat ble devalueringen, skyldfølelsen og kritikken jeg levde med forsterket. Siden har jeg lært at de sterke svingningene i humøret er en helt vanlig reaksjon på traumatiske opplevelser, men der og da opplevdes det bare kaotisk og vondt.
Da jeg til slutt klarte å gå var jeg bare et skall av meg selv. En sammentrykt ball av frykt og redsel. Jeg trodde jeg var fri, men det skulle bli verre. Vi måtte i samtaler på familievernkontoret.
Jeg som tidligere var hun som holdt tale for rektoratet på universitetet, som holdt kurs for ungdom i Europa, som visste hvordan man skulle prate for seg, som fikk A på eksamen og som var kjent for å være både oppegående, empatisk og kunnskapsrik – var blitt en nedbrutt og nevrotisk versjon av meg selv.
Samtalene ble et mareritt. Jeg var desperat, urimelig, emosjonell og reaktiv. Uansett hva jeg forsøkte å si ble jeg misforstått, og jeg var mer opptatt av å overbevise og å få de andre til å se at det var logikk i atferden min, enn jeg var av å fremstå saklig og profesjonell.
Jeg ble problemet jeg var redd for å være
Uke etter uke følte jeg at jeg satt på rektors kontor og fikk voksenkjeft. Jeg gikk inn i rommet og ble et lite barn, det ble forventet at jeg visste hvordan jeg skulle oppføre meg – men ingen fortalte meg hvordan.
Den traumatiserte delen av meg ble ikke ivaretatt, og det ble ikke tatt hensyn til at relasjonen jeg kom fra var både skadelig og ødeleggende. Selv om det ble anerkjent at jeg nok kunne ha utbytte av å gå i sommerfuglgruppe for voldsutsatte kvinner*
*Sommerfuglgruppe er et tilbud for kvinner som er ute av et voldelig forhold. Det er når man er i trygghet at alle minnene og marerittene kommer tilbake. “Mange kvinner har vært så redde at de opplever en følelse av svimmelhet og hukommelsestap. Mange har mye smerter. Vi tar små trinn og ser framover. Kvinnene skal ikke bebreide seg selv”Kirstine Schjelderup.
Jo lenger unna forholdet jeg kom, jo mer fikk jeg synet tilbake. Selv om jeg var både usikker og redd, skjønte jeg etterhvert at skuffelsen og irritasjonen over hvordan jeg ble møtt på familievernkontoret var helt legitim, og jeg fant mot til å kontakte krisesenteret for voldutsatte.
Tåken lettet og skylappene forsvant, og litt etter litt fant jeg tilbake til meg selv.
–
Denne teksten burde ikke vært så lang. Den skulle ikke vært så lang.
Den kunne vært mindre detaljert, og ikke fullt så utleverende.
Men da hadde den ikke vært ekte.
Jo mer jeg har funnet tilbake til meg selv, jo mer forstår jeg at det er min oppgave å blottlegge de usynlige strukturene i hierarkiene vi later som ikke eksisterer. Det hadde vært umulig om jeg ikke delte min historie, også når den er ubehagelig å forholde seg til.
Jeg har brukt lang tid på å akseptere at jeg havnet i et forhold med psykisk vold. Jeg skammer meg fortsatt over det den indre kritikeren kaller å ta for mye plass. Jeg tenker ofte at jeg snakker for mye, og at jeg må slutte å være synlig på internett. At jeg egentlig hører hjemme i skammekroken, hvor ingen kan se meg.
Men jeg vil så inderlig gjerne at du skal forstå at du ikke er aleine. Jeg vil du skal vite at det du går igjennom ikke er din feil, eller din skyld. Du fortjener å bli gjort oppmerksom på at reaksjonene dine er normale, at det går an å få det bedre, og at senvirkninger etter traumatiske relasjoner er en reell greie.
Jo mer jeg åpner meg om min historie, jo flere kommer jeg i kontakt med som har kjent på det samme. Det er ikke alt som er likt, men det er mye som er gjenkjennbart. Jo mer vi snakker sammen, jo mer lærer vi om hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Sammen blir vi sterke.
Grunnen til at mye psykisk vold føles som en massiv gråsone det er vanskelig å definere, er fordi ingen snakker om den. Det finnes en usagt, men etablert sannhet i samfunnet om at de som blir utsatt for “lett” psykisk vold har et eller annet karaktertrekk ved seg som gjør at volden er litt fortjent. Som sier at voldsutsatte tross alt er litt skyld i volden selv.
Det kunne ikke vært mer feil.
Alle kan havne i en relasjon med psykisk vold. Du trenger ikke store eller små barndomstraumer for å suges inn i noe du plutselig ikke vet hvordan du skal komme deg ut av. Du trenger ikke kjenne deg igjen i min historie – det kan skje hvem som helst.
Jeg deler min historie for at du skal tro på at jeg vet hva jeg snakker om. Jeg deler den fordi jeg tror på at noen må gjøre det for at endring skal være mulig. For å bryte tabuer, for å fjerne skam.
Jeg deler min historie fordi jeg savnet noen å kjenne meg igjen i da jeg trengte det som mest.
Jeg deler den for at du skal vite at du ikke er aleine.
Fun fact om meg
-
Når verden føles overveldende og jeg bare vil gjemme meg, pakker jeg meg inn i et teppe på sofaen, tenner lys og spiser potetgull og ser på The Kardashians.
-
Når jeg skal kose meg spiser jeg lakrisdadler og drikker bringebærkombucha fra mine beste vinglass.
-
Som barn var jeg den som hjalp de andre i klassen med å trekke løse tenner, og som ungdom hjalp jeg “rampegutta” med å faktisk gjøre leksene sine (mens jeg ropte ut oppmuntrende og motiverende ord samtidig som jeg spilte GTA).
-
Jeg tror jeg er verdensmester i Escape Room, men er alltid den som blir stående og klø seg i hodet og som ikke bidrar til oppgaveløsning i det hele tatt. Jeg går likevel først ut av rommet og roper «Vi klarte det!”
“Line er er åpen og raus i møte med andre. Alle kan komme til henne med hvilken som helst forespørsel uten frykt for å bli dømt og med tillit til at hun vil bistå med sin innsikt og kunnskap”
Okei, hvor kan du finne meg på internett?
-
Hvis du ønsker mer inspirasjon og motivasjon og en følelse av å bli sett, bli med i fellesskapet på Instagram
Instagram -
Trenger du hjelp til å manøvrere en vanskelig samtale, enten det er på familievernkontoret, i mekling, parterapi eller hos barnevernet?
Kjøp min guide til vanskelige samtaler -
Ønsker du tips, råd og personlige anekdoter direkte i din innboks?
Meld deg på nyhetsbrevet mitt -
Jeg henger også på LinkedIn
Finn meg -
Hvis du syns det jeg snakker om er så spennende at du kunne tenke deg å booke meg til et foredrag
Ta kontakt