Er du lei av å bli snakket til som et menneske uten kropp og følelser?
Har du sittet i nok en samtale på et offentlig kontor og følt at det eneste som betyr noe er en kald og kynisk forståelse av noe byråkratiske greier som ikke henger sammen med hvordan du faktisk har det i hverdagen?
Samfunnet vil at vi som har overlevd destruktive og traumatiske relasjoner skal være stille om det vi har opplevd. Det er enklere for flertallet å forholde seg til oss som en gruppe uføretrygdede, sykemeldte eller nevrotiske folk, som er lett dramatiske og glad i å overdrive.
Flertallet tar feil.
Hver gang en kvinne i en usynlig psykisk voldelig relasjon trues til stillhet, mister vi en ressurs som kan bidra til at verden blir et bedre sted å være i.
Hver gang en kvinne i en skadelig relasjon ender opp med å isolere og gjemme seg istedenfor å reise seg opp med hodet hevet og dele med verden hvilke monstre som faktisk finnes der ute, går vi glipp av løsningen for et bedre samfunn for alle.
Når det snakkes høyt om hvilke senskader som følger psykisk voldelige forhold, får samfunnet klump i magen. Det er så ubehagelig for flertallet å forholde seg til, at før de rekker å tenke seg om, tyter de ut setninger som “du kan ikke snakke høyt om dette, folk gjør jo bare så godt de kan!”.
Konsekvensen er at åpenhet om dysfunksjonelle forhold, om det er med foreldrene dine, sjefen din, svigermor eller partner, ikke bidrar til trygge nervesystem og bedre liv. Slik som det burde.
Det er en myte at familievernkontorene og barnevernet har den kunnskapen og den faglige tyngden som gjør offentlige instanser til et trygt sted å snakke for dem som er utsatt for subtil psykisk vold.
Når en kvinne sier “de kommer ikke til å tro på meg uansett”, tar hun dessverre ikke feil.
Jeg er her for å spre kunnskap om hvordan det faktisk er å være den som sitter i skvisen mellom samfunnets ideal om å “verne om og ha plass til alle” og den faktiske realiteten hvor voldsutøvere og manipulerende, kontrollerende og kynisk kalde er de som kan de uskrevne reglene og ender opp som “vinnere” i et spill ingen egentlig snakker om.
Mitt løfte til deg
Jeg lover å ikke kjefte på deg fordi du gjorde noe du egentlig visste var dumt. Jeg lover å ikke dømme deg for valgene du har tatt, eller valgene du tar.
Jeg lover å aldri glemme at du er et menneske som lever i en hverdag påvirket av alt du har erfart, overlevd og kjempet deg gjennom.
Jeg lover å være et trygt sted på internett hvor du kan være hele deg selv, med traumer og merkelige (u)vaner og bamser i senga selv om du er fem og tredve og noen har fortalt deg at det er idioti (hint: det er det ikke)
Jeg lover å romme hele deg, også de sidene du skammer deg over og tror du er alene om å ha.
Jeg lover å gjøre det ekte, genuint og autentisk.
Jeg gir ikke råd fra den betalte enden av bordet.
Jeg later ikke som om jeg vet hva jeg snakker om når jeg forteller deg at jeg vet hvordan det er å være den uten makt i samtalen. Om det er på familievernkontoret, på sjefens kontor, i julemiddagen, eller i en vurderingssamtale hos barnevernet.
Jeg har ikke lest i en bok hvordan det er å være redd for å bli misforstått, igjen. Jeg har ikke tatt en eksamen og fått mange studiepoeng i kommunikasjon, jeg har ikke blitt fortalt av en terapeut eller en coach hva som er det smarteste å gjøre. Jeg har kjent det på kroppen.
Frustrasjonen, håpløsheten, desperasjonen, frykten.
Jeg har vært gjennom det.
Jeg har fortvilet manøvrert ukjent landskap, og sakte men sikkert har jeg lært meg de uskrevne reglene. Tvilende og med skjelvende hånd har jeg forsøkt å endre meg, og litt etter litt har jeg sett resultater.
Til slutt klarte jeg å grave fram den jeg er bak forsvaret, bak uroen og stresset. Nå vil jeg hjelpe deg med å gjøre det samme. Ikke fordi jeg vil bli rik og kommers, men fordi jeg ikke unner noen å stå i kampen og stormen alene.
Og fordi jeg vil nedkjempe besserwizzerne. Veilederne med ovenfra og ned-holdning. Meklerne som tror de vet noe bare fordi de har snakket med noen. Rådgiverne som tror de forstår deg fordi de har jobbet på samme sted i tjue år.
Når jeg gir råd tar jeg hensyn til hele deg. Jeg har omtanke for og respekterer at det ikke er så lett. Det er ikke “bare”. Du skal ha kroppen med deg. Og det er ingen liten jobb.
Jeg ser deg som du er uten å dømme, samtidig som jeg holder deg ansvarlig. Det er bare du som kan endre deg selv, men du trenger ikke gjøre det alene. Du skal ikke gjøre det alene.
Det er det som gjør meg annerledes: jeg vet hvor viktig det er å ha noen som forstår i ryggen. Jeg er ikke redd for følelsene dine. Jeg er ikke redd for kaoset ditt. Jeg har vært der selv, jeg vet hva det kommer av – og jeg vet at det kan endres.
Din guide til vanskelige samtaler på familievernkontoret
En PDF’fil du kan bruke når du er emosjonell og ute av balanse og skal inn i en vanskelig samtale i en offentlig instans som for eksempel på familievernkontoret.
Samtalens do’s and dont’s og personlige anekdoter fra egen erfaring. Ordforklaringer til de viktigste begrepene du må kunne.
Jeg inviterer deg herved til å begynne å ta deg selv på alvor ved å kjøpe guiden til vanskelige samtaler med idioter
Det er på tide å få kroppen med på laget så du kan fremstå så saklig og profesjonell som du ønsker deg, om det er på familievernkontoret, i parterapi eller i fellessamtaler hos barneverntjenesten.
Nå skal du ta vare på deg selv ved å vise hvem du faktisk er og hva du egentlig er laget av.
Hva er neste steg?
Kjøp guidenGuiden
Du kjøper guiden, og mottar den etter få minutter i din e-postinnboks. Ingen ventetid, ingen porto – bare et par tastetrykk.
Leser
Du leser guiden i ro og fred, tar innover deg hva innholdet betyr for deg, og begynner å øve i små steg.
Endringer
Du merker endring, og føler deg sterkere og tryggere.
Del kunnskapen
Du anbefaler guiden til venner og kjente!
“Line Jacobsen gir kloke råd om det som skjer i rommene mellom lovverk og harde realiteter i saker om psykisk vold. Jeg tror alle som står midt i stormen vil få hjelp til å navigere, og kjenne seg litt sterkere etter kontakt med Line”
Nå skal du stole på meg når jeg sier at det ikke er deg det er noe galt med.
Nå skal du stole på meg når jeg sier at det ikke er deg det er noe galt med.
Jeg vet at følelsen av å være aleine kan være altoppslukende, men du skal ha tillit til meg når jeg forteller deg at du ikke er det.
Du skal tro på meg når jeg sier at du har alt du trenger i deg selv, og være trygg på at du kommer til å klare å gjøre det som trengs.
Jeg håper du kan gå herfra med visshet om at du ikke er unormal eller rar. Du har opplevd unormale og rare ting, og du skal være trygg på at det finnes folk som tåler det.
PS: Folka dine finnes, du finner dem når du tør å være deg selv <3